Bryting – en nøkkelteknikk

Wrestling - a key technologyDet er mye diskusjon om hva som kjennetegner de beste MMA-utøverne og hvilken kampsport som er den mest fordelaktige bakgrunnen til en MMA-fighter, men det er liten tvil om at bryting ofte er et solid utgangspunkt for en karriere innen MMA. De mange, mange utøverne som har denne typen bakgrunn, særlig blant amerikanerne, snakker sitt tydelige språk. Årsaken er også åpenbar; særlig når det gjelder kamp nede på matta og utholdenheten i nærkamp, står bryterne veldig sterkt.

Hva er så bryting? På et grunnleggende plan er det et basketak mellom to motstandere som i motsetning til i MMA, ikke har lov til verken å slå, eller å sparke. I den såkalt gresk-romerske stilarten som er best kjent i Norge, er det heller ikke lov til å angripe motstanderen under beltestedet, men i fristil, ikke å forveksle med fribryting, det vil si wrestling, er det også lov å ta beina. Det innebærer kanskje at brytere med erfaring fra fristil har en viss fordel, over de med gresk-romersk bakgrunn i MMA.

Brytesporten er veldig gammel, og på mange måter en naturlig del av unge menns oppvekst. Således har den da også eksistert i tusenvis av år, og selv helleristninger og hulemalerier viser brytekamper, med teknikker som ikke er så ulike de som finnes i dag. Denne sporten var med både i de olympiske lekene i antikken, og fra første stund i de moderne olympiske leker. Da lederne i IOC ville ha bryting ut av OL-programmet for noen år siden, ble det både lurveleven og ramaskrik.

I likhet med MMA og andre kampsporter, er det vektklasser i bryting, og disse har mye å si for kampbildet. Kast og ruller er vanlige i de lavere vektklassene, mens en noe mer statisk og psykologisk tvekamp utspiller seg mellom to tungvektere. Kanskje har de lettere bryterne en noe større fordel, fra deres bakgrunn i MMA.

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *